Det er ikke de som gjør det best i konkurranser som gjør meg mest rørt – selv om de også gjør meg umåtelig stolt. Det er barna. De som tar kobbelet og parkerer foreldrene på sidelinjen.

 

Barn og hund

De fleste barna som går på kurs med familiens hund er mellom 8 og 14 år. Det er flest jenter, men gutter kan være vel så flinke.

 

For en tid tilbake overvar jeg en fotballkamp. Da kampen var over gjenkjente jeg en gutt fra vinnerlaget – en tidligere kursdeltaker i 10-12 års alderen. Etter sluttsermonien løper han bort til moren og familiens hund. Han slenger seg rundt halsen på den logrende hunden før han henvender seg til moren. Jeg kjenner at det snører seg i halsen. Jeg har sett det før. De sterke båndene. På valpekurs. For flere år siden.

Andre kurskvelden danket han ut sin mor, som til slutt tar med lillesøsteren og leker på sidelinjen. Hun hadde ingen grunn til bekymring. Sønnen hadde stålkontroll. Under samlingene lå valpen rolig i fanget hans og når han reiste seg gikk hunden ved hans venstre side som et tent lys. Flere sendte han beundrende blikk.

Men denne 8-åringen er ikke unik. Jeg har oppplevd det mange ganger – også med barn som kommer med en hunder som er opptatt av alt annet enn å samarbeide  – i hvert fall i starten.

280414_irenelislien_2414

Barn har en egen evne til å skape god kontakt med hunden sin. Kanskje fordi de tørr å by på seg selv i tillegg til å stille de «dumme» spørsmålene vi voksne ikke våger å stille?

Jenta som ikke ga opp 

For noen år tilbake kom det en jakthund på kurs. Den var mest interessert i å støvsuge kursplassen, bjeffe eller stikke til skogs. Å få hunden til å komme på innkalling eller gå pent i bånd var som å trekke en kjelke på asfalt. Godbiter var overhode ikke interessant. Familiefaren, som gikk med hunden, dro seg i håret og ga til slutt kobbelet over til datteren på 9 år.

Datteren lyttet intenst til det vi hadde å si mellom bjeffene. Så begynte hun å bruke kroppsspråk og stemme for å motivere hunden. Den yngste hundeføreren hoppet, danset og snakket til sin firbente venn med et oppmuntrende tonefall. Sakte men sikkert opphørte bjeffingen og blikket til “Fido” flyttet seg fra bakken og opp til jenta. På siste kurskveld gjennomførte de byturen i Asker sentrum med stil – helt alene. Man kan ikke stå å tute foran kursdeltakerne sine – men inni meg rant tårene.

Barn og hund

Barn er ikke redde for å by på seg selv når hunden går i streikemodus.

 

Hvorfor lykkes barn? 

Det er ikke alltid at barn og hund er en god kombinasjon. De få gangene det skjærer seg, skyldes det som regal at barnet er for lite. De klarer ikke konsentrere seg og ser på hunden som en leke. En sjelden gang skyldes det også at hunden er for urolig og for sterk – typiske tenåringshunder. Men som regel klarer barn seg like godt som voksne – og ofte seiler de opp som de aller flinkeste. Hvorfor det?

Jeg erfarer: 

  • Barn lytter til instruktøren og suger til seg lærdom som en svamp.
  • De er gode på belønning og timing – og ikke redde for å spørre om de er i tvil.
  • De tør å slippe seg løs og er ikke redd for å bruke kroppsspråk og stemme for å motivere hunden sin
  • De er kreative – som jenta som slo hjul da hun skulle gjøre “sitt og bli” med forstyrrelser?

Her tror jeg vi voksne har mye å lære – inkludert meg selv – også i andre settinger 🙂

5 tips til deg som ønsker å bli en bedre hundefører

Meld deg på nyhetsbrevet!

Få inspirasjon og tilbud rett i innboksen din!

Takk for at du registrerte deg! Bekreft abonnement i innboksen din!

Share This